NASJONALISME

Det finnes flere definasjoner på nasjonalisme, men i hovedsak snakker vi om to typer. Den ene er politiske nasjonalisme som vil si at det er et politisk styringssystem og den kulturelle nasjonalisme som vil si at hver nasjon hadde rett til å danne en egen stat, samtidig som hver stat skulle utgjøre en nasjon.

Tyskland
I Tyskland virket nasjonalismen som en samlende kraft, den bringte nasjonene sammen til en. Tyskland hadde felles språk, hsitorie og oppfattelse av riktig og galt, men dette var ikke religionmessig. I Tyskland var det både katolikker og protestanter. De hadde felles nemlig kultur. Bismarck mente at de utgjorde en nasjon. Han samlet de tyske statene til en enhet og ville heller krige mot Frankrike enn å slåss seg imoellom. Han skapte en etnisk samlet nasjon ovenfra. Han bestemte hvem som var tyske og ikke. Bismarck ville at tyskerne skulle stå sammen mot Frankrike i stedet for å krige mot hverandre innenfor landet. Østerrike var tysktalende og det var Preussen også.

Frankrike
I Frankrike virket den splittende. Frankrike hadde en grunnlov, det vil si at det var åpent for alle religioner og etniske. De kunne bosette seg i landet og de ville da tilhøre nasjonalstaten Frankrike. De hadde samme rettigheter som alle de franske borgerne. Etnisk vil si å ha samme språk og kultur, samme religion og samme hudfarge rasemessig. Det var slik Frankrike levde.

Tyskland og Frankrike var veldig like på en måte samtidig som de var litt ulike. Det finnes ikke en konkret retning innenfor disse nasjonalismene. Alle nasjoner kan blandes seg i mellom.

DEN FRANSKE REVOLUSJONEN

Stenderforsamlingen møttes i Versailles utenfor Paris den 5.mai 1789. Fra første stund var det dårlig stemning mellom stendene og kongen og ministrene hans greide ikke å ta ledelsen. Det var tre stender forsamlinger. Dette var gestligheten som hadde i oppgave å be, det var adelen som hadde i oppgave å kjempe, også var det folket som skulle arbeide og betale skatter og avgifter til de to andre stendene.

I Frankrike hørte alle som ikke var adelige eller geistlige til tredjestanden. Men likevel var "folket" i realiteten ikke bare èn stand. Borgerskapet skilte seg ut med privilegier knyttet til by og laug. I tillegg kom arbeidere, håndverkere, småhandlere og noen kvinner. Borgerskapet var sentrale aktører i revolusjonen. Finansene var det franske eneveldets svakeste punkt. Den franske deltakelsen i den amerikanske frihetskrigen hadde påført staten enorme utgifter. Ingen ville låne staten penger fordi de var redde for at de ikke skulle greie å betale tilbake. Derfor ble tredjestanden presset enda lenger til det ytterste. Dette betydde altså at de priviligerte måtte betale.

KAMPEN FOR FRIHET OG DEMOKRATI

Opplysningstidens ideer
Spesielt i Frankrike var de veldig opptatte av mennesker.
opplysningsfilosofene trodde på fornuften og var opptatt av ideer om frihet.
De hadde en sterk lidenskap for selve opplysningstanken.
Tanken om kunnskap, om vitenskap, kultur, politikk og filosofi skulle ut til folk, slik at de kunne ta i bruk og dermed får et bedre liv.

John Locke (1632 - 1704)
John Locke var fra Englad og han skrev på slutten av 1600-tallet.
Han var ledestjerne og selve inspirasjonskilden til fransk opplysningsfilosofi.
Han ,ente at individene i en stat, i følge samfunnskontrakten skulle gi fra seg retten til å styre myndighetene.

Charles Montesquieu ( 1689 - 1755)
Charles bygde videre på Locke og han var den som utformet maktfordelingsprinsippet.
Statens makt måtte være delt i lovgivende, utøvende og dømmende makt.

Folkesuverenitetsprinsippet
De som skulle styre fikk sin makt fra folket, på betingelse av at de styrende skulle beskytte folkets rettigheter. Hvis de ikke gjorde det, kunne folket avsette dem igjen.
Til gjengjeld forpliktet folket seg til å lyde lovene og påta seg de nødvendige byrdene som staten pålegga dem. For eksempel skatt. Eneveldet var derofr ikke en lovlig styreform.

Jean-Jacques Rousseau ( 1712 - 1778)
Rousseau mente ikke at myndighetene i form av konge eller fyrste, skulle ha retten til å styre.
Rousseau kalte dette allmennviljen.
Sivilisasjonen hadde ødelagt mennesket. Uten denne kunne mennesket styre seg selv
Radikale tanker.

SAMENE

På slutten av 1800-tallet, bestemte den norske staten å få de norske samene mer ''norske''. Dette førte til en urettferdig og dårlig behandling av samene.
Samer er en folkegruppe som tradisjonelt er bosatt fra Hedmark i sør med et kjerneområde i de indre delene av nordkalotten og fjordstrøkene i Nord-Norge. Tradisjonelle samiske leveveier inkluderer reindrift og kombinasjon av småbruk og fiske, men utøves i dag kun av et mindretall.
Samene levde av jakt, sanking, fiske, reindrift og handel. De hadde svært enkle bosteder og de har ikke ødelagt naturen slik som bøndene gjorde. Derfor er det vanskelig å spore samiske boplasser. Samene var nomader som beveget seg fritt over landegrensene. Dette gjør det heller ikke noe særlig enklere å finne deres tilholdssteder. Samekulturen var en skriftløs kultur. Samene hadde ingen tradisjon for å skriftfeste økonomiske rettigheter.

På slutten av 1700-tallet ble det innført en form for luthersk kristendom blant samene. Runebommer be brent og samlet inn og tradisjonelle samenavn ble forbudt.
Under nasjonalismen, på 1800-tallet, ble det en stor utvikling hos samene. Idden om at alle skulle dele kultur og snakke det samme språket økte kraftig. Samene hadde begynt å undervise på samisk rundt 1600-1700 tallet, men dette ble det nå slutt på. Staten hadde klare meninger om hvordan samene skulle bli kontrollert.


Etter hvert ble assimilering ønskelig. Assimilering betyr å utslette minoritetskulturer og gjøre slik at grupper mister sin etniske identitet. Det ble forbudt å holde gudstjenester på samisk, undervise på samisk og høyere makter fikk ikke lov til å snakke dette språket. Alt dette førte til at det samiske språket forsvant fra store områder. Norges politikk førte til at samene måtte skifte både sitt språk og sin egen identitet. Hvis man ikke klarte å følge med på den norske undervisningen, ble man sett på som dum, kulturelt tilbakestående og analfabeter. Fornorskningen førte til nederlag og kulturtap. Men på den andre siden ble samene ført en nye vei som ga dem større valgmuligheter.

IRAN

Revolusjonen i Iran

I 1979 ble sjahen av Iran nødt til å forlate landet sitt på grunn av opprør. Det var intektene i Iran og den firedoblingen av oljeprisene som ble begynnelsen på slutten for det eneveldige sjahstyret. Sjahen hadde store planer om å modernisere landet, men det var først i 1974 at han fikk penger nok til å utføre noe som helst.
Det ble investert store pengesummer i næringsliv, bygging av veier, flyplasser, administrasjoner og skoler. Dessverre ble rikdommen urettferdig fordelt og det var en del av landet som ble utrolig rik, mens resten av befolkningen ikke så stort til pengene i det hele tatt og forble fattige. Moderniseringen ble etterhvert gjennomført med tvang. De som protesterte, risikerte å havne i fengslet og i verste fall torturert. I 1978 brøt borgerne ut i protest og opprør. Året etter opprøret måtte sjahen flykte fra landet og da tok de muslimske prestene over makten i landet i stedet.
Prestene fikk en sterk posisjon som folkets åndelige veiledere. Dessuten hadde det mye å si at prestskapet var den eneste organisjonen som sjastyret ikke hadde våget å undertrykke.

Prestenes viktigste mål var at de islamske lovene skulle herske igjen. Dette målet utløste et opprør mot all vestlig innflytelse. Amerikanerne hadde i sin tid bidratt til at sjahen kom til makten. Det ble oppfattet slik at USA hadde blandet seg inn i Irans konflikter og dette var ikke bra.
Prestestyret i Iran ville ikke dele makten med noen. De tidligere makthavere ble forfulgt, fengslet og henrettet. I løpet av et år var prestestyret blitt mer blodig enn sjahstyret noen gang hadde vært.

Forandringen i Iran førte til at Vesten mistet et viktig støttepunkt i Midtøsten. Etter den iranske revolusjonen spredte antivestlig ismalisme seg også til land der sunni-islam var dominerende. Målet var å skape nye antivestlige stater bygd på islamske lover.

Høsten 1980 invaderte Saddam Hussein i Irak nabolandet Iran for å styrte den islamske republikken. Han fryktet at revolusjonen i Iran skulle smitte over på det sjiamuslimske flertallet i hans eget stat. Under krigen mot Iran som varte helt til 1988, fikk Saddam Hussein stor våpenhjelp fra USA. Men bare kort tid etter den endelige våpenhvilen med Iran, angrep Irak nabolandet Kuwait. Dette angrepet ble fordømt av et nesten samlet verdenssamfunn, og Saddam Husseins ble drevet ut av FN-styrker under ledelse av USA.

Velkommen

Hei, Jeg heter Jeanette og dette er min historieblogg hvor jeg skal skrive om alt jeg gjør i historietimene.
Gled dere, fordi dette kommer til å bli kjempe spennende!

Ha en fin dag!